SORG NÅR MOR ER SYK OVER FLERE ÅR OG HENNES SISTE FASE

Sorg inneholder flere faser. I den anledning har jeg et behov for skrive ned hva det innebærer for meg når moren min var syk over så mange år. Den siste fasen i livet hennes ble veldig smertefull for henne og for meg. Jeg undrer meg over hvordan de neste 20 årene blir i.f.h til helsesektoren? Vi har jo hørt at det blir en eldrebølge og hva innebærer det?

Sorg kan være at vi føler oss triste, apatiske, har søvnproblemer og er deprimerte og vi orker ikke å foreta oss noe som helst. Vi orker kanskje ikke å jobbe og mange av oss gråter og føler oss tunge i hele kroppen. Det er også mange som ikke klarer å gråte og det er ganske vanlig. Sorg vet vi kan sette seg som muskelspenninger og kroniske smerter i kroppen.

Min mor har vært mye syk oppigjennom årene og hun var ofte hos fastlegen og ut og inn av sykehus. Hun trengte oppfølging av oss barna og fikk god hjelp av hjemmesykepleien. Hun strevde med mange sykdommer, og legene visste ikke alltid hvordan de skulle hjelpe henne da hun var veldig allergisk for medisiner. Hun var plaget med mange bivirkninger og dette ble vanskelig for henne å takle. Min mor var veldig klar til det siste, hadde god oversikt og skrev i en notatbok over hvilke medisiner hun tok og ikke kunne ta pga. bivirkninger. Denne boka tok hun med seg når hun skulle til legen og sykehus.

Hun ble dessverre ikke alltid tatt godt imot av legene. Mange ganger ble hun møtt med mistro og legene var ikke alltid empatiske slik de burde være. Da kunne hun ta igjen med de, men når hun kom hjem gråt hun og vi barna forsøkte å motivere henne til å bytte fastlege, men hun var så bekymret over at de ikke skulle forstå henne og se helheten da hun slet med så mye. Ofte når hun var hos legen så var det flere ting hun lurte på, men han var mere opptatt av en ting om gangen. Når du blir eldre så er det ofte slik at du har flere spørsmål du lurer på og ønsker hjelp til. Noen ganger bestilte hun dobbeltime for at det var så mye hun ville ha svar på. Jeg synes at legene bør se mer på helheten og være mer lyttende for det betyr så mye at de ser pasienten. I min jobb hender det at vi helsepersonell følger pasienter til fastlegen og spesialisthelsetjenesten og jeg har opplevd begge deler. Noen er veldig empatiske og andre viser lite forståelse og arroganse.

Når du blir gammel så blir du mere sliten, utmattet av å inneha flere diagnoser og må ofte ha med deg ledsager. Det forventes da at pårørende følger. Dette kan i perioder være vanskelig av flere årsaker. Min mor var ofte lei seg da helsepersonell ikke kunne følge og fikk angst når hun skulle få behandling på sykehus og trengte følge. I perioder ble dette veldig ofte og min mor ble veldig urolig og gruet seg i flere dager.

Det snakkes så fint at vi har et bra helsenorge, men ofte er det mye sykdom blant personale og det går utover de eldre som trenger hjelp. Vi hører stadig om en eldrebølge. Mange eldre har ikke pårørende i nærheten og de eldre blir ofte skadelidende.

Min mor var heldig da hun hadde flere barn og alle bodde i samme kommune. Vi alle barna stilte opp så godt vi kunne. Hennes største ønske var å bo hjemme lengst mulig og ønsket hennes ble fulgt opp.

Min mor fikk også en alvorlig kreftdiagnose og ble liggende den siste tiden på Palliativen og fikk omsorg og behandling. Legene slet med å finne riktig behandling og mamma måtte få hjelp til stell og pleie. Om natta forsøkte hun å gå på do alene og falt. Dette skjedde 3 ganger og hun hylte når de måtte snu henne da de stelte henne. Hun hadde antagelig flere brudd etter fallene og slet med sterke uholdbare smerter. Dette var forferdelig vondt for meg å se henne lide slik. Min erfaring er at ikke all smerte kan lindres. I denne perioden kjente jeg på maktesløshet da jeg ikke fikk hjulpet henne.

Min mor var flere ganger til behandling på sykehus for kreften og det ble bestilt ambulanse til og fra sykehus til henne. Mamma var veldig sliten på slutten og hun hadde time kl 11 på formiddagen og var ikke hjemme før kl 12 på kvelden. Å vente i så mange timer var uholdbart for henne. Her har jeg flere spørsmål. Hvorfor skal det være så vanskelig å få et døgnopphold istedet for å vente i så mange timer med en alvorlig kreftdiagnose? Hvorfor har vi i vår kommune så få ambulanser? Blir de eldre nedprioritert i.f.h. til andre syke? Jeg mener det. Mange eldre har i mange år betalt mye penger i skatt og skal ha en verdig alderdom. Hvordan blir det når vår generasjon blir eldre og syke? Jeg tør ikke tenke på det en gang. Hva innebærer en verdig alderdom?

I påvente på operasjon ble moren min liggende ca 3 ukers tid på rehabilitering og vi pårørende fikk ikke besøke henne pga. pandemien og stenging. Da hun trengte oss mest ble hun liggende ensom og forlatt. Dette synes jeg var veldig vanskelig å takle da min mor gråt mye i tlf. Da hun trengte oss pårørende mest så var vi ikke der. Det er vondt å tenke på.

Når du opplever at en i familien er mye syk tærer det på oss pårørende. Vi har jobb og barn å ta hensyn til, og det er ikke alltid like lett å få permisjon fra jobb å stille opp til enhver tid. Dårlig samvittighet og ubearbeidede følelser kommer snikende og du blir syk og sliten selv. Immunforsvaret blir dårligere og du må ta hensyn til deg selv også. Dette synes jeg det er liten forståelse for. Uansett så skal vi pårørende stille opp.

Etter at min mor har fått hvile kjenner jeg på en dyp sorg som kommer og går. Jeg strever med utmattelse og smerter som har satt seg i kroppen og trenger mye hvile. Plutselig blir jeg fryktelig lei meg og kjenner tårene trille nedover kinnene. Jeg har vel ikke tatt meg tid til å kjenne ordentlig på sorgen før nå. Mange av oss fortrenger det som er leit og lar ikke følelsene få utløp, og da kan det bli litt i overkant når den nå får komme. Jeg vet at sorgen går i bølger og at dette er en del av livet som må takles. Livet går opp og ned. Jeg stiller meg spørsmålet: Kunne jeg gjort ting annerledes som pårørende? Jeg vet jeg gjorde så godt jeg kunne med å stille opp og besøkte henne regelmessig, flere ganger i uka når hun levde. Men jeg kjenner på en utrolig tomhet og savner henne masse. Det er litt vemodig da den siste av den øvre generasjonen dør ut og min mann og jeg blir de eldste generasjonen heretter. Tiden går så altfor fort. Når vi kjenner på sorgen blir det viktig å tenke på de gode minnene vi hadde sammen. Jeg tror vi aldri glemmer de som er borte og tenker på de på bursdager, juletider og andre spesielle begivenheter. Da min mor var veldig glad i roser ønsker jeg å nevne: "Det finnes en dyrebar rose som aldri skal visne hen, den trosser all frost på jorden og blomstrer igjen og igjen." Av Svein Ellingsen. Min mor vil aldri bli glemt.

Alle sørger forskjellige og for meg hjelper det å skrive ned om hvilke inntrykk og følelser sorgen gjør med meg. Forløsninger kan ta litt lenger tid enn foruttantatt og det er helt greit. Å annerkjenne dette hjelper meg i bearbeidelsen. Vonde tanker og følelser må taes fram i lyset. Av erfaring så hjelper det ikke å fortrenge sorg. I framtiden vil det av og til dukke opp vonde og tunge opplevelser som må bearbeides. Jeg er veldig takknemlig som har en familie jeg kan snakke med. Alle har ikke det og trenger kanskje profesjonell hjelp for å komme seg videre. Da blir det viktig å ta kontakt med f.eks. en samtaleterapeut, psykolog eller en sorggruppe i kommunen.

Et sitat om sorg av Iben Sandemose er en bra beskrivelse på hva en sorg handler om:" Sorg går ikke over. Den tar bare en annen form. En sorg ligner på havet. Til å begynne med er bølgene veldig krappe. Så kommer demningene, men det blir aldri mer havblikk."